Ordskiftet rundt ordet belite har vist at belite seg har to bruksområder:
1) i uttrykket "det kan du belite deg på", og 2) i uttrykk som "no må du
belite deg" og "eg belitar meg ikkje". Selv har jeg brukt ordet bare i den
siste sammenhengen, i forbindelse med lek.

Men hvor kommer ordet belite egentlig fra? Jeg kan ikke helt slå meg til ro
med at det er et ord fra de vestnorske dialektene som er blitt "pyntet på" i
Bergen ved at man har satt den "bergenske" forstavelsen be foran. Har dette
i tilfelle skjedd med mange andre ord? I Pettersens Bergensordbok kan jeg
ikke finne et eneste ord der be er kommet til på denne måten.

At mange ord likevel begynner med be på bergensk (og på bokmål forøvrig),
har andre årsaker. De fleste av disse ordene har vi lånt fra det nedertyske
språkområdet - fra Nord-Tyskland og Nederland.

Hvorfor skulle ikke belite ha kommet samme veien?

På nederlandsk har man f.eks. ordet belijden, som betyr tilstå, innrømme,
erkjenne, bekjenne. Det brukes nå mye i religiøs betydning (bekjenne synder,
bekjenne sin tro), men har tidligere hatt en videre betydning. Kan belijden
ha vært opphavet til vårt belite? Da må "no må du belite deg" opprinnelig ha
betydd "nå må du innrømme (at du tråkket på streken, eller lignende)". "Eg
belitar meg ikkje" blir da "jeg innrømmer ikke (noe som helst, d.v.s jeg
står på mitt)". Etter min mening høres ikke dette så urimelig ut.

På nederlansk brukes belijden refleksivt (zich belijden) i noen sammenhenger.

Dersom belite er et lån fra nederlandsk, har det nok vært i bymålet en
stund. Likevel er det ikke med i eldre ordbøker. En grunn kan være at ordet
har vært så knyttet til barnelek at det har forsvunnet ut av vokabularet når
man har sluttet med slike leker. Ordbokforfatterne kan da ha glemt det,
eller de kan ha trodd at ordet var gått av bruk.

Uttrykket "det kan du belite deg på" kan rett og slett være "det kan du
lite på" som har fått en forsterket form under innflytelse av "belite seg".